Sangen om løpende hester

Yurten på Riddu siida fylles av aromatiske dufter mens bålet flammer under en kokende jerngryte. De besøkende sipper til et styrkende brygg mens Cheinesh fra Sibir holder seremoni, forteller myter og legender og tar sine gjester med på en musikalsk ridetur over Altajfjellene. 

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Ságat

Den prisvinnende artisten og skuespilleren Cheinesh Bajtushkina er fra republikken Altaj i Russland, hvor de sentralasiatiske steppene møter den sibirske taigaen og en massiv fjellkjede kjent som Altaj-fjellene.

Hun tilhører det nomadiske folket telengiter og er en av få kvinnelige artister som praktiserer tradisjonell strupesang fra regionen, en sangteknikk som går ut på å synge opptil tre forskjellige toner samtidig. I tillegg spiller hun munnharpe og et strengeinstrument kalt topshur som er laget av hellig tre.

Fra Sibir til Sápmi

I løpet av den samiske urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Nord-Troms holder Cheinesh en rekke seremonier og konserter, som tiltrekker seg lange køer av festivalgjester som venter i spenning for å slippe inn i yurten – et rundt filttelt som tradisjonelt har blitt benyttet av nomadefolk i sentral-Asia. Hvert år i forbindelse med festivalen blir yurten satt opp på et jorde ved elvebredden i Kåfjord, som under noen hektiske julidager forvandles til Riddu siida – en møteplass for urfolkskulturer fra hele verden.

For anledningen er Cheinesh kledd i lange gevanter prydet med broderier av mytiske skapninger og en hornlue som overgår det meste når det kommer til lengde og utsmykning – kronet med gullmalte figurer som forestiller en bukk og et hjortedyr.

Til ære for ilden og jorda

– I Altai tilber vi naturen og jorda er den største guddommen. Hvis man ikke tar vare på jorda vil man ikke kunne fortsette å ha det levesettet man har i dag, sier hun, og gjør seg forstått ved hjelp av en tolk som oversetter fra russisk.

– Vi må ta vare på ilden, for ilden gir liv. Urene ting skal ikke kastes i ilden, formaner hun mens hun steller med bålet, og legger til at hun har kommet hit for å gi liv til vår ild og gjøre den bedre.

– Jeg renser yurten for god helse og fremgang for folket i Norge, fortsetter hun, mens hun leder røyken fra en brennende urtekvast rundt blant gjestene. Etter å ha fortalt mer om sitt folks myter og verdensbilde serverer hun en drikk laget av svart te blandet med melk, urter og havregryn, som skal være styrkende, varmende og bra for magen.

Musikalsk drømmereise

Mens publikum sipper til det styrkende brygget inviterer Cheinesh sine gjester med på en musikalsk drømmereise, hvor rytmen fra hestens galopperende hover blandes med dyrelyder hvor hun etterligner både hestens vrinsking, rytterens hypping og fuglenes sang.

– Forestill deg at du rir på en hest gjennom vakkert landskap, hesten tar deg hjem, sier hun før hun ber alle om å lukke øynene, og plutselig føles det som om man blir hensatt til et storslått fjellandskap langt mot øst, mens man farer avsted i vill fart på hesteryggen.

Cheinesh’ dype stemme kunne like gjerne tilhørt en mann, og det er derfor ikke til å undres over at få kvinner behersker denne formen for strupesangteknikk.

– Se for deg en flokk hvite hester i skyene som kommer galopperende ned fra himmelen. Når hovene treffer marka begynner gyllne fugler å synge, fortsetter hun, og stemmer i med en ny melodi – mens publikum sitter fullstendig bergtatt.

Mytisk kvinnefrigjøring

I Altaj har hver klan sitt eget totemdyr med sin egen opphavsmyte, og Cheinesh kan fortelle at hun tilhører den hvite svanens klan. Blant dem blir det fortalt om gudedatteren som kom til jorden som en av tre svanesøstre, før hun ble berørt av en mann og mistet vingene sine. Under løfte om at han ville gi henne svanehammen tilbake om hun først fødte ham to døtre ble hun værende hos ham, for mannen tenkte at hun nok uansett ikke ville komme til å forlate familien sin når tiden var inne. Da de hadde fått to døtre sammen og hun skulle til å fly opp gjennom røykåpningeni yurten, prøvde han å holde henne tilbake slik at føttene hennes ble svidd over ildstedet. Derfor har svanen svarte bein. Men tilslutt klarte svanekvinnen å kjempe seg fri, og etterkommerne av hennes døtrene ble til den hvite svanens klan.