Finnmarkinger fra kyst, fjord og vidde – foren dere til kamp for Finnmark!
Tekst: Elise Embla Scheele & Anders Somby jr., avisa Finnmark Dagblad
Stortinget og regjeringen som har truffet beslutningen om tvangssammenslåing av Troms og Finnmark - mot folkets vilje – har ikke forstått hvem de har med å gjøre og hvilke motstandskrefter de står ovenfor, for de vet ikke hva vi er laget av og hva vi er i stand til. De kjenner ikke vår historie, som har vist at Finnmarkingene er noe helt for seg selv.
Dette kom tydelig fram under gjenreisningen av Finnmark etter andre verdenskrig, i kjølvannet av okkupasjonsmaktens nedbrenning av fylket. Våre evakuerte forfedre og formødre trosset sentrale myndigheters advarsler mot å vende tilbake til sine kjære nedbrente hjemtrakter som lå i ruiner etter krigen. I stedet tok finnmarkingene bokstavelig talt saken i egne hender. Det var folket selv – i ledtog med sine lokale politikere – som reiste sine hjem og sitt fylke slik de ville ha det, stikk i strid med sentrale myndigheters planmessige oppbyggingsstrategi og sentraliseringspolitikk. Det sies at historien gjentar seg, men for å ta lærdom av den må man kjenne den. For nå som tiden er inne for å gå til valgurnene – for å sende et tydelig signal om at vi fortsatt ønsker å være herrer i eget hus ved å sikre vårt fylkes suverenitet og våre etterkommeres felles fremtid - bør vi minnes at det ikke er første gangen at vi som finnmarkinger med våre folkevalgte i spissen står på barrikadene mot sentralmakta i sør – og står han av, uten å la vår viljestyrke knekkes.
Alta-bataljonen viste også hva vi vi finnmarkinger er gode for med hva de var i stand til. De var faktisk med på å drive tysk krigsmakt ut av Narvik-fjellene og inn mot Sverige ved begynnelsen av andre verdenskrig – før «søringan» dessverre ga etter og Norge kapitulerte for Tyskland. Det historiske er at dette var det eneste tilfellet under krigen i Norge hvor tyskerne var på defensiven og i full tilbaketrekning – og det som følge av finnmarkingenes kampvilje og motstandskraft. Hadde krigen vart i bare få dager til hadde tyskerne blitt drevet ut av landet – i kjølvannet av kamphandlingene som Alta-bataljonen var med på.
Denne arven fra de som kom før oss vekkes fremdeles til live når det kreves, for blodet som renner i våre årer fyller oss med stålvilje og pågangsmot slik at vi aldri lar oss underkue. Og nå er det opp til oss etterkommere å ta opp kampen for det som våre forfedre og formødre bygde opp og kjempet for – nemlig vårt eget Finnmark.
I Finnmark er vi stolte over våre røtter, også når det kommer til erkjennelsen av det flerkulturelle fellesskapet som vårt fylke er tuftet på. For fylkets gamle navn Finnmark (av norrønt: Finnmork) kan fortelle noe om vår historie, da stedsnavnets første ledd tidligere ble brukt om både samer og kvener – som fortsatt utgjør en betydelig andel av fylkets befolkning. Hvilke konsekvenser vil en fylkessammenslåing med Troms kunne få for disse kulturene? Her i Finnmark er vi godt vant med å debattere samepolitikk, og kan saktens være enige i å være rykende uenige. Men til sammenligning har vi i Tromsø by vært vitne til at fordommene til stadighet virvles til overflaten med en kraft og i et omfang som vi ikke skulle tro hørte hjemme i 2018. Bare noe så uskyldig som en egen samlingsplass hvor samer kan møtes – i form av et eget samisk hus – har senest vakt sterke reaksjoner og protester både fra lokale politikere og byens øvrige befolkning. Vi har derfor all grunn til å frykte hvordan interessene til den samiske og kvenske befolkningen vil bli ivaretatt i et nytt storfylke.
For en sammenslåing med Troms vil – når flertallet i det nye storfylket får bestemme - bety å flytte det meste av makt og innflytelse til nettopp Troms, eller rettere sagt til metropolen Tromsø som har tilnærmet like mange innbyggere som hele Finnmark til sammen.
Det har rettmessig blitt uttrykt bekymring og blitt stilt spørsmålstegn ved hvor det vil fare med alt fra våre rike utmarksressurser til helsevesen, offentlig sektor og infrastruktur når «kjøttvekta» i det nye storfylket vil domineres av den urbane befolkningen i Tromsø by. Allerede har vi hørt hvordan folk fra den nåværende utkanten i Nord-Troms opplever seg nedprioritert og oversett i sitt eget hjemfylke – så vi kan bare forestille oss hvordan det vil gå om også Finnmark skal innlemmes i gigantfylket som arealmessig blir på størrelse med et land, et ansvar som heller ikke Troms i utgangspunktet ønsket å ta på seg.
At dette er galskap er helt opplagt for oss her i nord, hvor vi allerede kjenner utfordringene og konsekvensene av å leve med store avstander på kroppen – når det f. eks. kommer til behovet for øyeblikkelig helsehjelp kan det være snakk om forskjellen mellom liv og død om du når å komme til behandlingsstedet i tide, men med en fylkessammenslåing vil avstandene bli enda større. Hva slags ledende politikere er det vi egentlig har fått her i landet – som mener at et liv i nord og i distriktene er mindre verdt enn et liv i hovedstaden og de store byene?
Å føre dagens Finnmark i en retning hvor dette området ikke lenger skal være tilrettelagt for folk å bo i er også bemerkelsesverdig lite fremsynt. Kinesiske myndigheter forbereder seg allerede på å ta i bruk Nordvestpassasjen til skipsfart etter hvert som isen smelter, noe som vil forkorte reiseruten mellom Asia og Europa med mange tusen kilometer. På grunn av sin beliggenhet vil Finnmark bli et naturlig knutepunkt for den europeiske handelen med det asiatiske kontinent, og vi vil med årene kunne forvente en betydelig befolkningsvekst i regionen i kjølvannet av en slik utvikling. Man skulle kanskje tro at en Høyre-regjering i større grad ville tilrettelagt for internasjonal handel og næringsvirksomhet, i stedet gjør de det stikk motsatte; ved å ville bygge ned og avfolke en region som på sikt kan få en slik avgjørende og betydningsfull posisjon.
Et sterkt Finnmark kan dessuten spille en helt avgjørende rolle for fredsbevaring, i en tid hvor NATO’s forhold til Russland har kjølnet til betraktelig. I Finnmark har vi lange tradisjoner for å samarbeide godt og bygge relasjoner med våre naboer i øst, og vi har heller ikke glemt at det er takket være deres innsats under andre verdenskrig at vårt fylke tilslutt ble befridd fra den tyske okkupasjonsmakten. Men hvis det virkelig hadde vært slik at våre ledende politikere i regjering hadde ment alvor med at Russland i dag utgjør en reell trussel – skulle det ikke heller tilsi at man burde styrket tilstedeværelsen nettopp i Finnmark, hvor vi har den russiske bjørn som nærmeste nabo? I stedet planlegger man blant annet å flytte all offentlig fylkesadministrasjon og forvaltning fra grensebyen Vadsø og ut av fylket – og området levnes avfolket, svekket og sårbart tilbake – sett at sentralmakta i sør får det som de vil. Hvor er logikken?
Følgende strofer fra våre kjæreste folkesanger er så treffende i denne sammenheng, og det er mye kraft i disse ord. I den pågående kampen for å beholde Finnmark som eget fylke gir disse strofene tro, håp og styrke til å reise kravet om at vårt NEI må bli tatt for et NEI i kjølvannet av den pågående folkeavstemningen mot en fylkessammenslåing med Troms.
Fra Ja vi elsker, Norges nasjonalsang:
«Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir»
Fra Samefolkets sang, i norsk oversettelse:
«Våre fedre før har seiret
over dem som urett øvet.
La oss også motstå, brødre,
dem som vil oss underkue!
Solens sønners seige avkom!
Aldri skal du overvinnes»