Høstens råeste eventyr

Bjellene klinger, mulene grynter og drønnet fra hundrevis av klover får marka til å vibrere. De ulike reindriftsklanene har samlet styrkene for å samarbeide under reindriftsårets største familiebegivenhet; kalvemerkingen.

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Ságat 

I reingjerdet i Smørfjord kan det saktens gå hett for seg på både den ene og andre måten når arbeidspresset er på topp. Men reineierne som tilhører Skuohtanjárga siida har også gode hjelpere som stiller opp når det trengs.

Familiebedrift

Menn, kvinner og barn i alle aldre deltar i arbeidet i reingjerdet, hvor det kreves at hele familien stiller opp på denne hektiske tiden av året. Før reinflokken begynner å trekke sørover mot Karasjok og den store høstflyttingen – som nå er like rundt hjørnet – er i gang.

Ei jente balanserer en kniv mellom tennene mens hun prøver å få kontroll på en vilter årskalv. Småbarn som knapt har nådd å begynne på skolen kaster seg etter kalvene som fortsatt er sterkere enn dem og vrir seg unna, mens de håpefulle faller hodestups ned i søla og like fort spretter smilende opp igjen – klare til å gjøre et nytt forsøk. Det er en god forberedelse til voksenlivet, hvor reindrifta venter som næringsvei og livsstil.

Mannfolkene tar de tyngste takene når storoksene kommer inn i gjerdet – og arbeidet er ikke risikofritt; enkelte av dem har opplevd stygge kvestelser når den veldige styrken kommer ut av kontroll og hornene spidder armer og bein. Det er bare tøffinger som kan takle hverdagen i reindrifta.

Prestedatteren som ble engasjert i reindrift

Ságat møter den unge tyske kvinnen Marita Vivian Kleih ved reingjerdet. Drevet av en lidenskapelig interesse for reindriftskulturen har hun deltatt i reindriftsarbeidet ved hver ledige anledning - helt siden hun sommeren 2016 innledet et forhold til en av siidaens reineiere, Nils-Ante Somby.

– Hvordan er det å være i gang igjen med høstmerkingen?

– Det er artig, men samtidig tungt med så mye jobb. Men jeg lærer fortsatt hele tiden, så det er fortsatt gøy og ikke bare forbundet med slit,svarer den livlige kvinnen – som føler glede over å forstå stadig mer av det samiske språket.

Nå kan hun både kjenne igjen reinmerker og merke kalver selv, i tillegg til å hjelpe til med gjetning, flytting og slakting – og alt det andre som hører med til drifta. Men hva har hun egentlig med seg i bagasjen?

Fra Stuttgart til Skuohtanjárga

– Begge mine foreldre er prester og jeg er født i Stuttgart, en by på størrelse med Oslo. Men fra jeg var liten har foreldrene mine tatt meg med ut i naturen. Vi brukte å dra på ferie til alpene,minnes hun.

– Hvordan vil du beskrive reindriftsmiljøet sammenlignet med din egen bakgrunn?

– Som forskjellen mellom svart og hvitt!

Vivian understreker at folk har et mye sterkere forhold til tradisjoner, forfedre og slekt i den reindriftssamiske kulturen. På sin side har hun blitt gitt alle muligheter og en åpen holdning til å reise ut og utforske den store verden.

Etter å ha fullført et norskkurs bestemte hun seg for å flytte fra Tyskland til Norge – hvor hun tok en bachelorgrad i friluftsliv ved Høgskolen i Telemark. Likevel følte hun seg trukket stadig lenger mot nord.

– Hvordan bestemte du deg for å komme til Sápmi?

– Jeg ønsket å bo i Nord-Norge for å finne ut mer om samene, dette folket som ingen visste noe om i sør.

Friluftslivutdannelsen kom godt med når hun søkte jobb som hundekjører midt i reindriftssamenes vinterbeiteområde – hos Engholm Husky i Karasjok. Og derfra var veien til gjeterhytta til Nils-Ante kort. Nå er det hans reinmerke hun skjærer inn i ørene til årets kalver i Skuohtanjárga.