Hvem har opphavsrett til den samiske kulturarven?

Er det greit å sikre seg eneretten til hellige symboler for deretter å true kulturbærere til å slutte å bruke dem?

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Ságat

Dette spørsmålet er utgangspunkt for den siste ukas heftige debatt, etter at duodji-utøveren Anastasia Johnsen mottok trusselbrev fra politiet på vegne av sølvsmia Tana Gull & Sølv som varslet at hun ville bli anmeldt om hun ikke sluttet å bruke «deres» solsymbol på sine skinnvesker.

Det angivelig unike designet til Tana Gull & Sølv synes imidlertid å ha tilsvarende proporsjoner som kunstneren Nils-Aslak Valkeapää’s gjengivelse av symbolet i den illustrerte diktsamlingen «Beaivi, Áhčážan» (Solen, min far) fra 1988. Men om man studerer de tilsynelatende identiske symbolene nærmere har sølvsmias variant noe mer avrundede kanter og jevnere linjer.

Avrundede kanter og jevne linjer er nok det mest praktiske når man skal anvende symbolet i ulike former for håndverk, enten ved å klippe og sy, lage utskjæringer av bein og horn eller for den sags skyld å støpe i metall. Dermed har det kommet for en dag at en rekke samiske håndverkere og kulturbærere har mottatt tilsvarende trusler som Anastasia fra sølvsmia for å ha brukt «deres» solmotiv.

Sola er kanskje den viktigste helligdommen i det gamle samiske livssynet, og er avbildet i en rekke varianter på gamle samiske trommer. Et solsymbol fra en slik fire hundre år gammel tromme fra Åsele oppgis å være inspirasjonsgrunnlaget for logoen og sølvsmykket til Tana Gull og Sølv, og de sterke reaksjonene på at sølvsmia vil hindre andre i å bruke noe lignende kan nok til dels tilskrives soltegnets status som et hellig symbol. Folk i Sápmi liker fortsatt å smykke seg med det samiske soltegnet, være seg på en veske eller et smykke - som en åndelig overlevning fra en tid da sola ble regnet som hellig. Dette reiser et prinsipielt spørsmål, som den siste ukas heftige reaksjoner står i forhold til – er det rett å sikre seg eneretten til det hellige i kommersielt øyemed?

Til sammenligning – hvilke reaksjoner kan man se for seg om noen hadde påberopt seg enerett til en variant av et kristent kors, for deretter å ville hindre andre i å bruke noe lignende?

Samiske samfunn har lang tradisjon for gjensidig samarbeid og utveksling med ikke-samiske produsenter, og slik kan det med fordel fortsette å være. Men når nytteverdien ikke lenger er gjensidig og basert på respekt, men skjer på bekostning av den berørte kulturen, kan det være på sin plass å ta i bruk begrepet kulturell appropriasjon. Appropriasjon betyr å frata eierskap – i dette tilfelle til et hellig symbol som tilhører det samiske folket, når bedriften mener at det ligner for mye på deres «design» - som til gjengjeld ligger svært tett opp mot originalen.

Bedrifter som i første rekke har sin kundekrets i samiske lokalsamfunn er imidlertid avhengige av å opprettholde et tillitsforhold til befolkningen for å kunne bestå. Når tilliten blir brutt kan markedsgrunnlaget forsvinne, men det er aldri for sent å snu. Det representerer derfor en positiv utvikling i saken at Tana Gull & Sølv nå medgir at de har vært «litt for ivrige» med å sende ut «informasjonsbrev» som ikke burde vært sendt, og beklager dette.

Samtidig har saken et historisk bakteppe som går flere hundre år tilbake i tid. For de historiske omstendighetene som har muliggjort at de hellige samiske symbolene i dag er tilgjengelige for alle og enhver, er et kulturran og åndelig folkemord - for å introdusere et nytt begrep. En bevissthet omkring disse historiske omstendighetene bør framkalle en viss ydmykhet hos alle som vil benytte seg av samiske symboler, for vi er alle en del av historien.

Som ledd i tvangskristningen og koloniseringen av samiske områder ble samiske trommer konfiskert av prester og misjonærer, da trommene og deres symboler spilte en avgjørende rolle i utøvelsen av det førkristne samiske livssynet. De fleste trommene ble brent (noen ganger i likhet med sine eiere - noaidier som ble dømt under trolldomsprosessene på bakgrunn av sin posisjon som åndelige ledere), men noen relativt få ble bevart for å ende opp i museer og i private samlinger utenfor Sápmi. Deretter ble trommene og deres symboler sirlig avtegnet og kopiert, i første rekke i forskningsøyemed.

For å kunne se ting i perspektiv, sett i sammenheng med at det i dag er mulig å varemerkebeskytte hellige samiske symboler, kan det stilles spørsmål ved om sølvsmia i Tana har innhentet tillatelse til å designe, kommersialisere og tilegne seg eneretten til solsymbolet fra noaidien og hens etterkommere hvis tromme ble frarøvet dem en gang på 1600-tallet.

Dagens eksempler på kulturell appropriasjon føyer seg imidlertid pent inn i rekken av historiske begivenheter hvor det samiske folk gradvis har mistet kontroll over og eierskap til sin kulturarv. Slik forfedrene i sin tid ble fratatt trommene, har vi i dag kommet til et punkt hvor vi risikerer å miste det siste som er igjen – det kollektive minnet av symbolene på trommene, som gradvis vil forsvinne om folk ikke lenger tørr å bruke dem (ikke lenger av frykt for trolldomsforfølgelse vel å merke, men politianmeldelse). Et solsymbol er allerede varemerkebeskyttet – hva blir det neste?

Det samiske folk har en sterk følelse av kollektivt eierskap til de samiske symbolene som del av sin felles kulturarv, og det bør i første rekke være opp til det samiske folk – representert av sine folkevalgte organer – til å avgjøre hva som er akseptabel bruk av den samiske kulturarven.

For noe er i emning i Sápmi, som folkeopprøret for bruken av solsymbolet tydelig har vist. Det samiske folk vil ta tilbake eierskapet og råderetten over sin kulturarv - som del av en verdensomspennende urfolksbevegelse og internasjonal utvikling som handler om dekolonisering og tilbakeføring av både materiell og immateriell kulturarv til dens respektive opphavsfolk.

Det er på høy tid at Sametingene i Norge, Sverige og Finland i samarbeid med Samerådet får på plass retningslinjer og et kontrollutvalg som kan sikre det samiske folk råderett over sin immaterielle kulturarv, noe som blant annet vil kunne beskytte de samiske symbolene mot misbruk. Imens er det å håpe at Sametinget gjennom dialog med Patentstyret kan oppnå forståelse for at hellige symboler ikke kan varemerkebeskyttes.